friskveien

Fra Nice sommeren 2011

Endelig kom den etterlengtede pausen jeg har trengt, og denne gangen i form av streik på skolen i en stund framover. Jeg hadde ikke fått det med meg, så jeg sto opp i rett tid, spiste frokost og hastet bort til bussen som vanlig, men i det jeg skulle gå på bussen ringte en venninne fra klassen og sa at det var streik. Typisk meg altså. Tidlig start på dagen iallefall, og det er egentlig helt greit i dette været. 

I det siste har jeg fått en del spørsmål på mail faktisk, og dette angående sommer og anoreksi. Hvordan jeg kommer til å takle det? Om jeg skal reise, og hvordan jeg gjør det med dette i forhold til mat osv. Mailen min har vært helt klikk, så da svarer jeg heller litt her, ettersom det er flere som har spurt. For altså, sommeren er min favorittid på året egentlig, og jeg husker fra tidligere år at den største gleden har vært å sole seg og kunne ta sommerferien med ro. De siste årene har det ikke vært slik. Sommerne har vært fylt opp med tanker om mat, kropp og behovet for å skjule seg fra omverdenen. I fjorsommer solte jeg meg minimalt, og jeg husker at det var et ork å sitte ute i sola sammen med andre mennesker. Jeg har på en måte en tankegang som forteller meg at jeg ser feit og dum ut i alle mulige posisjoner og situasjoner. Jeg er ikke komfortabel med å være sammen med andre når det er minimalt med klær på, selv ikke familien. Jeg føler at alle ser på meg slik jeg ser på meg selv, som da vil si feit og alt det tullet der. 

Jeg har en kropp som er veldig ustabil. En dag er den uttørket og mager, mens den andre er jeg vannete og "stor". Dette er et stort problem for meg, og det gjør til at jeg holder meg inne. En helt normal dag ser omtrent slik ut for kroppen min: om morgenen er jeg vannete, mens utover formiddagen krymper den bittelitt igjen, og timene deretter gjør kroppen mer og mer vannete fram til kvelden kommer og jeg er hoven og øm i hele kroppen. Om natten derimot, forsvinner vannet og jeg føler meg helt utkjørt igjen. Det er en evig sirkel, og denne usikkerheten rundt egen kropp og alt er så ødeleggende. Dette vet jeg at er et problem hos mange andre også, og det er så dumt at komplekser og andre ting skal ødelegge en perfekt sommer.

Angående reising og sånt så har jeg ingen andre planer enn å reise til nederland med en god venninne for å besøke familien hennes (gleder meg!). Vi skal bo i huset deres ved et lite sted som heter Hemskeerk (tror jeg), og jeg skal være der i til sammen 5 dager. Grunnen til at oppholdet er så kort, er nettopp på grunn av sykdommen. Jeg klarer ikke mer enn dette, fordi jeg er så forferdelig angstfull og usikker rundt det hele. Alt med reising å gjøre får magen til å vri seg. Selv en busstur på under en halvtime. Jeg elsker det jo, men samtidig er det så alt for mye jeg må tenke på. Jeg har rutiner, morgen, dag, kveld og natt som jeg "må" gjennomføre, og dette vet jeg at er et problem når jeg ikke er hjemme. Samtidig kommer maten. Mamma har snakket med moren til venninnen min som jeg har sagt tildigere, og hun vet om situasjonen min sånn kort fortalt. Vi har ordnet det slik at jeg tar med meg det jeg trenger, og spiser det jeg klarer eller kjøper inn noe der nede. Jeg kommer til å ta med meg næringsdrikker, knekkebrød og tunfisk på boks. Dette gjør turen litt tryggere for meg, når jeg vet at jeg har noe i bakhånd om det skulle på helt skeis. Det hadde vært verre å stå der i 5 dager uten mat, og med alt for mye styr når jeg kommer hjem igjen, så det er det jeg vil unngå.

Sånn, håper det ga svar, så skal jeg prøve å svare på mailene etter dagen!

Neida...

Da er jeg endelig ferdig med skriftlig eksamen i engelsk! Jeg tørr ikke å tenke på hvordan det gikk, så den lar jeg bare ligge egentlig. Fikk også tilbake matteheldagsen vi hadde for en stund siden, og fikk resultatet 3-. Haha. Hater matte over alt i livet mitt, men nå er jeg heldigvis ferdig for resten av livet med ståkarakter. Hurra!

I dag er det veldig varmt og godt her i Trondheim, men om jeg setter meg ute er jeg veldig usikker på. Bikini og kropp + spiseforstyrrelse er tullete greier. Får meg ikke til å gjøre det, selv hvor intenst det frister å sitte i sola og nye varmen uten bekymringer. En dag! 

Jeg har forresten prøvd meg på litt forskjellige matvarer igjen nå, og jeg tenker at jeg vil fortsette med små skritt framover. Smoothie laget av funlight saft og bær for eksempel, og jeg har økt mengden knekkebrød i tillegg til alt annet. Jeg skal virkelig gå inn for å gjøre enn innsats, det blir verdt det tror jeg. Jeg håper på en sommer hvor jeg kan bli mer komfortabel med kroppen min, og hvor jeg ikke kjenner på kompleksene 24/7. 

DA har jeg et minutt til overs! Endelig, og da mener jeg endelig, har jeg tid til meg selv, og tid til andre ting enn skole. Jeg har så mye å fortelle, men det kommer liksom ikke fram. Alle de dagene hvor jeg ikke har publisert noe, har jeg skrevet sidelange innlegg som blir lagret som utkast. Jeg klarer liksom ikke å publisere noe, av den grunn av at i det sekundet det er gjort, virker alt så mer virkelig. Om 5 dager fyller jeg 18. Atten år, og ikke et snev av modenhet finnes i meg. Jeg kan om jeg vil, det vet jeg godt, men det er bare det at jeg ikke klarer å løsrive meg fra de trygge rutinene mine. De er så innarbeidet og så gjennomført til den minste detalj, og det krever alt av tid og krefter. Det er det ingen som forstår. Spørsmål om jeg vil være med hit og dit, ha besøk eller komme på besøk - det er kjempekoselig, men jeg klarer det ikke alltid. Timingen må være helt korrekt, og det gjør at det som regel aldri blir noe av. Jeg får ikke til å planlegge noe annet enn rutinene mine, resten faller liksom bort, og blir til noe som jeg ikke kan prioritere. Det er for utrygt, og i mine øyne er det noe av det skumleste jeg kan gjøre. Uforutsigbarhet er grusomt.

Dessuten har det blitt mer og mer sol her i Trondheim, og der bringer med seg sine ulemper for min del. Mindre klær og mer mennesker er to ting jeg ikke takler veldig bra. Tviler sterkt på at jeg i det hele tatt kommer til å bruke bikinien min i år. Sukk. I morgen har jeg forberedelsesdag til engelsk eksamen, og onsdag er dommedag. Grøss, jeg gruer meg helt fælt. Kjenner kvalmen bare jeg tenker på det. Jeg, som aldri har hatt eksamen (untatt prøveeksamener), skal for første gang røre meg ut i det ukjente. 10. klasse var jeg jo innlagt, og 1. videregående var jeg fritatt, så nå gjelder det å vise hva jeg kan!

Legen min fortsetter å ringe, og jeg klarer ikke å ta telefonen. Hun har vel ringt opptil flere ganger pr. dag i over en uke nå, men jeg vet jo hva det gjelder. Skulking av veiinger og kontroller. Jeg utsetter det så fremt det er mulig, men det nytter visst ikke. Jeg fyller jo atten snart, og da får jeg velge mer selv tenker jeg, men uansett så vet jeg jo at det bare er barnslig av meg. Å skulke veiingene får meg ingen vei, selv om jeg vet at jeg har alt under kontroll. Det må nevnes, for det har jeg. Vekta er et kapittel for seg selv, men den går iallefall ikke nedover. Så det så.

Jeg må bare si tusen hjertelig takk for alle kommentarene på forrige innlegg! Makan til en herlig gjeng som følger meg og vet hvordan å støtte opp og gi gode råd. Samtidig som det er utrolig trist å vite at det er flere som sitter i den samme klipen, så er det på en annen side godt å vite at man faktisk ikke er alene, selv om det føles sånn til tider. Tusen takk, det hjalp veldig. 

Dette er veldig vondt å skrive, det må jeg bare si. Det er sårt, og det er et punkt som alltid har vært komplisert og fortrengt. I går ble jeg ropt ned til en såkalt "prat" igjen, og det viste seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd. Jeg har som sagt før, et veldig rart og unormalt forhold til familien min, og dette preger begge parter. Mamma og pappa følte at det var på tide å sette seg ned og få ordnet opp i et par saker som i deres øyne er bekymringsverdig og så videre. 

Spørsmål om hvordan jeg har det, hvordan framgangen min er, hvordan framtiden min ser ut osv. Jeg svarer bare ja og nei som vanlig, og det gjør at det blir en større konflikt. Jeg ser aldri mamma og pappa i øynene, men sitter heller med knærne oppe mot haka og fikler med neglene mine som vanlig. Nevrotisk, og virker uinteressert. Jeg hører på det de har å si, men jeg vet det meste fra før. De er bekymret, de vil jeg skal være mer involvert i familien isteden for å vandre som en fremmed i huset. Sitter på rommet, sier lite, orker ikke å ha noen inne hos meg, vil ikke møte eller snakke med noen, osv. Jeg er en komplisert sak. En tapt sak. Jeg har ikke et sosialliv, og det påpeker de ofte. Hvordan de bekymrer seg over at jeg kanskje mister noen små brikker på veien som er avgjørende for framtiden min. Spørsmål som: har du noen du stoler på? Vil du møte noen, men ikke får det til? Er det du eller andre som må få deg med ut eller starter en samtale? Osv. Slike spørsmål som får meg til å grine bare av tanken. For, nei jeg har ikke noen jeg stoler på fullt og helt, og nei jeg har ingen jeg vil møte (iallefall for det meste av tiden), og nei jeg starter aldri en samtale eller spør noen om å møtes. Hvorfor? Nei fordi jeg ikke eier selvtillit, og jeg har det bedre alene. Andre har det bedre uten meg i livet deres. Jeg sprer negativitet, og jeg er ikke åpen slik som jeg skulle gjort alt for å være. Det mener jeg! Jeg skulle gjort alt for å være den positive jenta som faktisk klarer å snakke og være åpen, og som i tillegg har interesse av å være med andre mennesker og leve livet uten alle begrensninger som jeg har i dag. 

Jeg får høre at jeg ser ut som jeg ikke er interessert i noe som helst, og det gjør meg oppriktig lei meg. For sannheten er jo at jeg gjerne vil ha noen interesser annet enn å trene. Jeg vil være glad i noe, og jeg vil ha noe som motiverer meg annet enn destruktive ting. Jeg har ikke det. Jeg ser ingen framtid, jeg har ingenting som gjør meg glad, jeg gleder meg ikke til noe, jeg... er håpløs. Foreldrene mine spurte meg om jeg fortsatt har selvmordstanker, og ærlig talt, hva forventer de? Jeg hadde svart nei selv om planene var lagt til den minste detalj, og det vet de jo. Jeg klarer ikke å se for meg noen framtid fordi jeg rett og slett ikke passer inn noe sted. Jeg har ingen venner som jeg forteller noe som helst, jeg har ingen jeg møter på fritiden, jeg har ikke jobb (og jeg får avslag på avslag), jeg går på skole og sitter for det meste med musikk på, og hjemme? Da sitter jeg å ser på serier for å rømme fra virkeligheten og for å få tiden til å gå. Men hva venter jeg på? Jeg ser jo ikke fram til noe, men likevel vil jeg at tiden skal gå. Det er ingen logikk i det, og dagene mine er så meningsløse. Jeg gjør lekser, jeg ser serier, jeg trener og jeg tenker konstant på mat. Hvor er ventepunktet som jeg venter på? Når skal jeg begynne å forstå at det ikke er slik livet skal leves, og at jeg kommer til å angre helt forferdelig på hvordan jeg har mistet meg selv og alle andre som jeg skyver bort, i framtiden? Det er det jeg gjør. Skyver alle bort for å få tid for meg selv og for å slippe unna andres forventninger til meg. Jeg vil ikke gjøre noe. Jeg vil sove, men det får jeg ikke til. Jeg vil leve, men det går ikke. Jeg vil bli frisk, men jeg vet ikke hva jeg har å komme tilbake til nå som jeg sitter igjen alene og uten mennesker som jeg tidligere brydde meg om. Dette er så meningsløst.

Foreldrene mine vet ikke engang om de andre diagnosene mine, med unntak fra anoreksien. Etter jeg fylte 16 har de ikke hatt noe som helst innsyn i meg og behandlingen min. Dette gjør at de så klart bekymrer seg mer og må spørre, ettersom de ikke kan få svar eller hjelp noe annet sted. De har ikke fått meg seg at jeg er alvorlig depressiv eller at jeg sliter meg panikkangst. Fortrengte føleler er grunnen til min irritasjon og ustabile væremåte, men dette vet de så klart ikke, og tror derfor at andre hendelser ligger bak alt dette. Jeg har en enorm irritasjon inni meg. En uro som sitter som støpt i kroppen. Selv den minste ting får meg til å vippes av pinnen, og jeg viser ubevisst med hele meg at jeg ikke vil være tilstede og at jeg er irritert på alt og alle. Jeg vil jo ikke være slik! Jeg blir så sur og oppgitt over meg selv, jeg har ikke engang ord. Jeg var jo ikke slik før? Jeg var normal og hadde et gjennomsnittlig reaksjonsmønster. Men nå? Jeg er kald, følelsesløs og uten framtid. Det er kommet til det punket at jeg ikke klarer å se for meg livet på en annen måte enn nå. Regulert og sterkt begrenset av sykdommene. Det dreper meg. 

Alt virker så meningsløst. Framtiden, fortiden, nåtiden. Alt. Det er ikke lys i tunnelen for meg. Det er et eneste stort mørkt hull som jeg sitter alene i. Det er ingen andre enn meg selv som kan bedre situasjonen, og det vet jeg, men likevel, det er ikke verdt å kjempe med nebb og klør når man ikke har noe som helst å gå til. Dette skriver jeg ikke for å få medfølelse, jeg skriver dette fordi det er virkeligheten for meg. Det er vondt og vanskelig å innrømme, men det var på tide å få det skrevet ned svart på hvitt. Takk for meg, denne dagen kan gå å brenne et eller annet sted. 

"Følelser vi ikke våger å ta innover oss, blir våre fiender. Så lenge vi unngår dem, har vi i prinsippet ikke kontroll over dem. De kan overrumple oss og truer hele tiden med å frarøve oss ?sans og samling?. Derfor kan man si at psykisk sunnhet handler om evnen til å våge, tåle, forstå og uttrykke sine følelser, også de av aggressiv natur. For å klare dette, må man akseptere sine følelser fullt ut, og vite at selv om man har følelser betyr det ikke at man trenger å handle på dem. Man må oppleve at følelser er noe som kommer og går, og aksept av eget følelsesliv gir oss kontroll. Frykt og fortregning i forhold til egne følelser gir opplevelsen av at vårt følelsesliv er ustabilt og hjemsøkt av krefter som er livsfarlige. Og faktum er at de følelsene vi ikke våger å ta innover oss, akseptere og anerkjenne, ka bli livsfarlige og ende med en eller annen form for aggressiv utagering. Noen vender til sist sitt sinne innover, og resultatet kan i verste fal manifesteres som selvmordstanker. Noe av det mest aggressive man kan gjøre mot seg selv, er kanskje å ta sitt eget liv.

Det foreligger en indre oppdeling eller avspaltning av sinne. Det betyr at sinne ikke kommer åpent til uttrykk ved krenkelser eller motgang. Man stenger det rett og slett inne, og på den måten blir man sin egen verste fiende. Imidlertid hender det at det undertrykte sinne kommer plutselig til uuttrykk i kraftige følelsesutbrudd. Slike sinneutbrudd virker ofte urimelige og overdrevne

Følelser av mer aggressiv karakter blir liggende å true i skyggen av vår bevisste oppmerksomhet. Små episoder kan skape bevegelse i disse følelsene, og personen blir dypest sett livredd for sitt eget uerkjente sinne. Det er som et indre spøkelse man ikke har kontroll på, rett og slett fordi man avviser følelsen. Angsten skylles derfor ikke en reel frykt for en ytre fare, men kommer som en reaksjon på frykt for undertrykte og skremmende krefter i oss selv. "

 (Dette var noe jeg fant veldig spennende og veldig likt meg, så da deler jeg det med dere, og tenker at mange kan kjenne seg veldig godt igjen i det som står skrevet!)

Fridager i vente, og en litt mer avslappet Marie er å se. Jeg har vært så opptatt og frem og tilbake de siste tre ukene, at jeg henger ikke på greip lengre. Jeg orker ikke å tenke spesielt mye, men om natten slår det meg selvfølgelig i bakken igjen. Stressymptomer har oppstått for lengst, og det hintes fra andre om at jeg bør begynne å roe ned før jeg treffer veggen igjen. Kroppslige plager, komplekser, selvbilde, selvtillit, mat, trening - alt slår meg ut om dagen. Jeg orker ikke å gå opp trappen hjemme, og det har kommet til det stadiet at jeg hiver mobilen i veggen hver gang jeg får en melding. Dette på grunn av at jeg ikke orker å svare. Det krever rett og slett så mye energi, men jeg gjennomfører det jo likevel så klart. Jeg prøver å fortsette som før, uten å vise tegn til noe galt, men så vondt som sannheten alltid er, må jeg nok si at jeg ikke er helt på topp. 

Uansett, nå er det fridager, og jeg har ingen planer verken natt til 17. altså i dag, eller selve 17. mai. Jeg skal prøve å sove ut, prøve å være i minst mulig aktivitet, og få ladet opp til eksamensuke neste uke igjen. Jeg ble nemlig trekt opp til engelsk skriftlig, noe som bare 2 av 11 i klassen ble. Det er kjipt. Kan jeg virkelig ikke få fred fra prøver og viktige hendelser snart? Det er så alt for mye. Bare tanken på en eksamen igjen får magen til å vri seg og hodet til å rope et høyt og tydelig "nei". 

Håper dere alle får noen flotte fridager i vente! Og tusen hjertelig takk for alle mail og fine kommentarer i det siste, jeg setter så stor pris på det, og jeg skal bli flinkere til å svare!

Jeg lever, det er bare det at jeg er så opptatt med å øve til diverse prøver og tentamener. Tenkte bare jeg skulle si ifra om at bloggen blir nedprioritert i en stund framover, og at om det er noe er det bare å sende en mail til: friskveien@hotmail.com!

Legen har ringt fem ganger allerede i dag, men jeg orker ikke å ta telefonen. Jeg har ikke gått til veiinger eller kontroller på snart en måned, og det er nok derfor hun prøver å kontakte meg. Skal jo i utgangspunktet dit hver andre uke, og sjekke vekt, blodtrykk, puls, temperatur og av og til blodprøver. Nå har jeg altså ikke orket å dra meg nedover, og det vet jeg at hun ikke aksepterer. Ikke i det hele tatt. Sist jeg prøvde å slippe unna sendte hun brev i posten, slik at også foreldrene mine kunne se at det kom brev fra legekontoret. Hun har jo ikke lov til å ringe de heldigvis! Klarer ikke å vente til jeg fyller atten. No more unødvendige kontroller som kun gjør meg verre og totalt utrydder den siste selvtilliten jeg har. Og motivasjonen er et kapittel for seg selv. Graver meg en dypere dal for hver gang jeg er der, som kommer av vektoppgang, mer vektoppgang, og masse vektoppgang. Vektoppgang er roten til både alt vondt og alt godt har jeg funnet ut. Det er så pinfullt å stille seg opp på glassvekta med folk rundt meg. Sekretærene som lydig skriver ned resultatet, og jeg ser bare at tallet øker for hver gang. Det gjør så inn i helvette vondt. 

De prøver hele tiden å forsikre meg om at det kommer til å stanse når kroppen er fornøyd, og at det mest sannsynlig er vann og alt det der. Men det har jeg hørt så mange ganger før, og jeg VET hva vekta avhenger av. Ingen trenger å fortelle meg det. Dessuten vet jeg at det ikke er en reell vekt, ettersom jeg veier meg på ettermiddagen med klær. Takk og lov. Husker før da det var på morgenkvisten kun iført undertøy. Til og med sokker og bh var "forbudt". Må vel kanskje si at det er positivt at det har kommet så langt som nå da, selv om jeg ikke kan legge skjul på at det river meg i stykker på flere områder. 

Dagene går i ett nå om dagen. Det er ikke et minutt til overs. Rekker såvidt å dusje og holde rutiner som IKKE omhandler mat og trening. Prøve og framføring i morgen, prøve og skrivedag på fredag, og heldagsprøve i matte på mandag. Må henge med i svingene for å ikke falle av nå som jeg er inne i en god bølge med tanke på karakterer osv. Har jo avsluttende fag i matte, naturfag, samfunnsfag og engelsk i år, og da gjelder det å ikke måtte ta opp noe senere igjen.

Sommeren nærmer seg med stormskritt, og det er bare 17 dager til bursdagen min også! I tillegg er det så fint vær om dagen, og det hjelper mye på. Hurra, skoleåret er praktisk talt bestått - og det hadde jeg aldri trodd.

Da va tverrfaglig eksamen nr.1 overstått, og jeg fikk 6! Kjempefornøyd, eller noe. Iallefall så fikk vi trekt temaet "Livskvalitet - psykisk helse, kultur og fysisk aktivitet". Gjett om jeg var fornøyd da! Ikke at man bare kan ha om de tre underemnene om man vil ha bra karakter. Nei, da må man altså ha med en meterlang liste av ting som går under livskvalitet og som er relevant å nevne. Dere som kjenner meg vet vel sikkert hva jeg valgte å ha mest fokus på - nemlig psykisk helse og sammenhenger med livskvalitet. Angst, depresjon, bipolar lidelse, schizofreni, spiseforstyrrelser, med mer. Dette overrasket ikke akkurat sensoren min, som også er læreren vår. Satt der bare så hyggelig å smilte at det gikk helt fint! 

Det føles ut som om jeg svever på en rosa sky, og jeg elsker det!

Det er en ting jeg må få fram. En ting jeg misliker sterk, og som jeg ikke klarer å forstå. Mennesker som hele tiden skal påpeke at de har det verre enn andre. La oss si at jeg for eksempel snakker med noen og får til å si hvordan jeg har det, og kanskje trekker fram tvang eller kalorier som en greie. Nå... denne andre personen hører på det jeg sier, og sier straks at "Ja, sånn har jeg også det, bare at jeg gjør det og det, og spiser så og så mange kalorier da". Personen trekker fram at han eller hun har MER tvang, og spiser MINDRE kalorier, og klarer ikke å sette bort sine egne tanker og følelser til fordel for å virkelig lytte til meg. Husk at dette kun er et eksempel, men jeg har veldig mange situasjoner som er så like som denne. At personen hele tiden skal trekke fram at han eller hun alltid har det verre enn meg. Hvem bestemmer hvem som har det verst egentlig? Såvidt jeg vet er det jo personen selv som kjenner etter hvorvidt han eller hun har det vondt og vanskelig? Ingen andre kan sette seg inn i akkurat det personen føler, kan de vel? Så hvorfor skal man hele tiden trekke/trigge andre ved å få fram at man selv har det verre? Hvorfor ikke bare vise empati og la egne følelser og sitt eget liv stå på sidelinjen en stund? Er det virkelig så vanskelig? Jeg mener, kan ikke personen som faktisk åpner seg få noen hjelpende ord eller støtte, uten at noen andre skal påpeke at de ikke har det så verdt i forhold til seg selv? For hvem kan vel egentlig avgjøre slikt? Om en person mener at han eller hun har det ille og virkelig sliter, så gjør han/hun det jo. Ingen sier det bare for å få oppmerksomhet, og isåfall, så skjønner jeg ikke poenget med det. 

Alle har det vondt og vanskelig av og til. Så hvorfor skal man ikke få lov til å uttrykke dette uten at noen andre skal komme med sine egne historier og sine egne følelser for så å gjøre til at personen får dårlig samvittighet og føler at han/hun ikke har det vanskelig nok? Slike ting trigger veldig kjenner jeg. For det er ikke noe som er verre enn at man ikke blir trodd eller at man føler at man ikke fortjener hjelp av den grunn at andre har det verre.

La oss ta en person med angst som et annet eksempel. To personer med angst møtes, og de begge sliter veldig. Den ene har angst for sosiale settinger, og den andre har separasjonsangst. Hvem har det verst? Begge. Det er like ille for begge. Det er hvordan det oppleves fra person til person som avgjør hvorvidt det er vanskelig for personen. For selv om den ene helt fint klarer seg ute blant folk, mens den andre ikke, så vil det jo være en annen situasjon hvor den andre opplever det vanskelig igjen? Dette ble helt sikkert rotete, men jeg er sikker på at de fleste av dere forstår hva jeg vil fram til!

Det samme gjelder spiseforstyrrede. En person som har oppnådd eller vedlikehold normalvekt, en annen som er overvektig, og en annen som er tydelig undervektig. De kan alle ha det like ille, uavhengig av vekt, av lidelser som kommer ved siden av, og av hvor lenge personen har hatt en spiseforstyrrelse. 

Jeg blir så frustrert over at noen føler de må lyve for å få fram hvor vondt og vanskelig de har det, av den grunn at de føler de ikke har det vanskelig nok om de bare forteller hvordan de egentlig har det. Kjære deg som sliter og føler du ikke er "god" nok eller har det vanskelig nok til å få hjelp, medfølelse og at andre lytter til deg - det er kun du selv som kan vite hvordan du har det, og det skal respekteres uansett. Om din egen opplevelse er at du har det vanskelig, ja, så har du det vanskelig. Ingen andre kan påstå noe annet.

Det er vanskelig å skrive. Det føles så umulig å sette ord på alt som foregår nå. Jeg har så alt for mye å ta igjen på skolen, og det er klart for tverrfaglig prøveeksamen i morgen og i overimorgen. Jeg gruer meg så forferdelig mye. Bare det at den deles opp i tre deler, er vanskelig. En digital del på 30 minutt, en muntlig del på 1 og en halv time (skuespill), og en annen muntlig del på 20 minutt hvor det skal legges fram et solid arbeid forran en sensor. Jeg husker forrige prøveeksamen. Jeg var så nervøs som overhodet mulig. Jeg hadde aldri hatt en eneste eksamen tidligere. I 10-ende klasse var jeg jo innlagt, og på første videregående ble vi ikke trekt opp. Nå derimot, er det så mange ting som kan komme opp og sette meg i uvante situasjoner. Jeg har en hel liste over ting jeg må ta igjen, og som jeg selv må finne datoer for når det passer. Til sammen med dette kommer kjøretimer, psykologtimer, legetimer og alt som er. Det eneste som går gjennom hodet mitt er datoer, klokkeslett og gjøremål. Aller helst burde hodet mitt vært fylt med motviasjon til å ta videre steg ut mot friskhet. Jeg har det litt slik at når det blir for mye kaos og stress, så går det ut over sykdommen og alle skrudde tanker den har om å holde kontroll. Behovet blir større, og utløpet for dette kaoset kommer gjennom det sykdommen mener er best. Dette er  ting vil jeg ikke spesifisere. 

Hele mai og juni blir fylt opp med gjøremål og ting som skal følges. Den ene eksamenen etter den andre, og den siste innspurten på å få best mulig karakterer. Jeg kjenner at jeg egentlig har fått nok av dette. Hele dette skoleåret har vært en stor repetisjon fra fjoråret, med noen få unntak såklart. Det er lite motiverende å sitte på skolebenken fra 8 til 16 hver dag, og gjøre det samme om og om igjen. Men jeg klager ikke. Man må jo gjennom det, og det hadde vært så mye verre om jeg måtte hoppe av og heller ta det igjen. Jeg tenker at når jeg nå har kommet meg hit, så har jeg klart å fullføre. Alle har grunnlag for karakterer på meg, og det er det som teller. 

Foruten om skole (som det blir mye snakk om...) så har det egentlig ikke skjedd så mye. Jeg fortsetter i det samme sporet som før, og jeg kjenner at det enda ikke har gått opp for meg at min bestevenninne ikke lengre er tilstede. Alle følelser blir undertrygt, og jeg gjør mitt aller beste for å ikke tenke eller føle i det hele tatt. Folk merker det. Uheldigvis. Men ikke alle såklart. De reagerer på at jeg fortsatt ler og smiler, og at hver gang det som skjedde blir tatt opp endrer jeg tema og snakker om noe annet eller later som jeg ikke har hørt det som ble sagt. Jeg vet at det er dårlig gjort av meg, men helt ærlig, jeg orker ikke å snakke om det. Det er så nytteløst. Ingenting kan endre på det som har skjedd uansett, og jeg føler det er bedre å takle dette selv uten å dra inn andre mennesker som har nok med sitt eget liv. 

Sånn, da var det litt likevel. 

Ta dere 10 minutt til å se denne, spiseforstyrret eller ikke. En snutt av en dokumentar som oppsummerer det mange av oss har så lyst til å rope ut til hele verden.

Jeg må bare si tusen TUSEN takk for alle de fine tilbakemeldingene på forrige innlegg! Herlighet for en motivasjon, og for en gjeng! Det er så godt å vite at andre ser at det går framover, og at det ikke bare er jeg som innbiller meg det. Så igjen; takk.

I dag var det begravelse til venninnen min, og jeg tror jeg oppsummerer det hele veldig godt med å si at det var hjerteskjærende. Gråt, fortvilelse, savn og samvittighet. Det er så vanskelig å snakke om dette, både på grunn av at det er så få som vet hvem det var, og fordi jeg rett og slett er helt lammet av hele hendelsen. Pappa kjørte meg og min andre gode venninne som også er kjenning siden innleggelsen, og vi dro innom for å kjøpe hver sin rose først. Jeg tok også med meg smykket jeg fikk av henne en god tid tilbake, fordi jeg så gjerne ville legge det på graven (glemte dette såklart...). Det var så tungt å møte opp. Så mange kjente og ukjente. Gamle behandlere og ansatte som var der under innleggelsen min. Gamle lærere og nære klassevenner. Og ikke minst: familien. Jeg gråter bare jeg skriver ordet "familien". Ubeskrivelig tungt. Jeg fikk heldigvis god tid til å snakke og klemme foreldrene og andre. Man ser så tydelig hvor jenta kommer fra. Godeste jenta med et hjerte av gull. Akkurat som foreldrene. Faren hennes kjente meg igjen, og gjentok hele tiden at han var så overveldet over at det kom så mange til begravelsen. "Jeg ser henne i dere" - sa han til meg og venninnen min, og så var gråten helt på tuppene igjen. 

Etter begravelsen dro jeg tvilsomt til skolen for å hente noen bøker (må ta prøver i helgen... bør vel være glad for at de stoler såpass på meg!), og for å snakke med norsklæreren om skrivedagen jeg gikk glipp av, og om karakteren på den forrige skrivedagen hvor jeg ikke hadde fått tilbake teksten enda. 5, fikk jeg. I nynorsk, dere. Hun hadde satt oss til å vurdere oss selv, og jeg hadde satt 3-. Hun sa at jeg måtte slutte med å undervurdere meg selv slik, og at jeg faktisk kom til å få 5 på karakterarket til sommeren. Dagens opptur.

Videre så bar det rett til psykologen, og det var rede for 3. time med utredning. I dag sto angstlidelser på planen, og det ble spurt i hytt og pine om ulike situasjoner og hvordan jeg reagerer og så videre. Panikkangst står fra før, men hun påpekte også at det var mange symptomer på seprarasjonsangst og sosial angst. Det kom ikke som noe sjokk akkurat. Har vel egentlig hatt dette i bakhodet hele veien. 

Iallefall, dette har vært en tung dag, og jeg ser egentlig bare fram til å sove bort hele morgendagen. Tjohei!

• Spiste etter 17.30 en dag
• Drakk annen brus enn pepsi max (sprite zero) og hadde sitronpepper på salaten, begge fordi det var yndlingsmaten og drikken til venninnen min
• Brukte en spiseskje tomatpuré i middagen en dag
• Byttet ut en tyggispakke med en yoghurt
• Holdt meg unna trening i tre dager
• Gått forbi speil hver dag for å ikke se og måle kroppen

Alt teller, eller hva? Alle små steg, som til slutt bringer deg til målet? Jeg skal klare dette. Jeg skal bli frisk, spise som normalt og være en typisk tenåring. Bare vent å se, jeg SKAL klare det. Sykdommen skal ikke få ta knekken på meg. Jeg tillater det ikke lengre. Det er så mye mer i livet enn å styres av en indre stemme. Det er så mange smaker jeg vil smake. Så mange opplevelser jeg vil oppleve. Så mange minner jeg vil ha. Jeg vil så gjerne leve. Herregud som jeg vil leve! 

Fight for your life, eller noe, ikke sant? Jeg nekter å våkne opp en dag å tenke på alt jeg går glipp av. Alle latterene, alle festene, alle reisene. Man går glipp av så utrolig mye med sykdommen. Man gå glipp av å leve, slik livet halvveis er ment å leve. Jeg vil sitte på café å drikke kaffe med sjokolade og alt annet godt, ikke bare svart kaffe. Jeg vil spise oreokake på resturant og kunne tulle om at "nå blir jeg feit". Jeg vil klare å drikke uten å kompensere med maten. Jeg vil rett og slett bare være mer fri. Fri til å være meg selv, og fri til å gi litt faen. Leve.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg vil bli frisk, i dette øyeblikk. 

You'll never enjoy your life,
living inside the box
You're so afraid of taking chances,
how you gonna reach the top?

Rules and regulations,
force you to play it safe
Get rid of all the hesitation,
it's time for you to seize the day

Instead of just sitting around
and looking down on tomorrow
You gotta let your feet off the ground,
the time is now

I'm waiting, waiting, just waiting,
I'm waiting, waiting outside the lines
Waiting outside the lines
Waiting outside the lines

Try to have no regrets
even if it's just tonight
How you gonna walk ahead
if you keep living blind?

Stuck in my same position,
you deserve so much more
There's a whole world around us,
just waiting to be explored

Instead of just sitting around
and looking down on tomorrow
You gotta let your feet off the ground,
the time is now, just let it go

The world will force you to smile
I'm here to help you notice the rainbow
Cause I know,
What's in you is out there

I'm waiting, waiting, just waiting,
I'm waiting, waiting outside the lines
Waiting outside the lines
Waiting outside the lines

I'm trying to be patient 
the first step is the hardest 
I know you can make it,
go ahead and take it

...

Youll never enjoy your life
Living inside the box
You?re so afraid of taking chances,
How you gonna reach the top?

Prøvde meg på å ta noen bilder tirsdag forrige uke... Prøve og feile, ikke sant? Dette var fail nr. 1.

Positivt: likte polaroideffekten som kom fram. Små gleder.

Nå skal jeg legge meg å sove igjen tenkte jeg. Måtte sitte opp mesteparten av natten igjen, og laget mat til søsteren min klokken to i natt. Snill, ikke sant? Neida. Men i morgen er det skole igjen, og jeg har bestemt meg for å ikke vise noen følelser. Orker ikke å komme opp på temaet som opptar meg for tiden. Da raser hele verden om jeg ikke tar helt feil. Jeg har så mye å ta igjen på skolen nå! Engelsk prøveeksamen, prøve i yrkesutøving, og i kommunikasjon, innlevering i helsefremmende, innlevering i gym, og i samfunnsfag. Matteheldags kommer opp snart, og avgjør karakteren min. I tillegg kommer to skrivedager i norsk. En av de må jeg ta igjen fra fredagen, og den andre som en sluttvurdering. Tung tid, men det er vel verdt det tenker jeg.

Klokken halv 5 la jeg meg, klokken 08.20 sto jeg opp - og var nede til psykologen ti minutt etterpå. Droppet alt. Frokost, kaffe, tvang og alt. Spyr av å tenke på noe som helst av det. Tok på meg solbriller da, du vet, for å skjule de hovne og trøtte øynene mine. Små tiltak gjør store forbedringer. Men ja, iallefall... Dette var andre time til psykologen hvor det er satt av tid til en slags "intervju" runde. Enkle (men dog vanskelige) ja og nei spørsmål som hun stiller mens jeg svarer, og hvor hun ber meg utdype om det er noe hun trenger å skrive ned. Det kom spørsmål om døden og depresjon i dag, og jeg ba henne stoppe litt. Jeg måtte fortelle henne om hendelsen forleden dag. Fordi det er rett, og fordi det er relevant å vite for henne. Jeg sa at jeg kom til å svare ærlig på spørsmålene, men at jeg så bort i fra de 4 siste dagene. For å fa rettest mulig resultater, og fordi det er en situasjon jeg ikke omgås til vanlig. 

I dag er det natt til første mai også... Det forventes at det skal være en gladdag. At det skal drikkes og at natten skal nytes i godt selskap. Ikke for meg iallefall, og jeg er sikker på at det er flere som føler seg ensomme i dag der ute. Jeg har sagt til søsknene og foreldrene mine at jeg skal ha noen venner over på besøk - bare for å slippe videre spørsmål som jeg ikke orker å ta opp kampen på. Ingen skal hit. I dag blir det meg og katten min, tragisk nok. 

Uansett, jeg liker psykologen bedre og bedre. Hun baserer seg på det jeg forteller henne, og ser bort i fra det hun har les i epikrisene og journalen min. Det er godt å vite egentlig. Nå kan jeg på en måte begynne med blanke ark, og starte fra grunne, for så å bygge meg opp igjen. Håper jeg da. 

Etter psykologen gikk jeg meg en god tur, og vandret dermed videre til butikken for å handle inn det nødvendige. Tyggis og melon med andre ord. Blablabla, dette ble kjedelig og et veldig tileldig innlegg, men det får bare være. Kos dere videre i dag! Spesielt dere med finvær. 

Tiden går. Jeg blir ikke klokere, tvert imot. Spørsmål som aldri kan besvares hoper seg opp, og det føles så håpløst. Jeg tenner lys dagen lang, og ser på bilder av oss om og om igjen. Herregud, hvorfor? HVORFOR? Jeg blir så fortvilet over hele situasjonen. Lamslått, rett og slett. Det er vondt å bevege seg, det er vondt å tenke. Jeg orker ikke å være tilstede. I morgentidlig er det klart for andre psykologtime hos DPS, og jeg gruer meg som fy. Jeg vil ikke, orker ikke. Hvorfor skal jeg? Det er andre ting som er mye viktigere nå. Som for eksempel det å være en støtteperson for pårørende. Jeg prøver mitt aller beste å legge bort egne følelser, og heller fokusere på å være den som snakker fornuft og realistisk til de sjelene som har det så umenneskelig vondt nå. Jeg har også det, men who cares? Gidder ikke å snakke om det uansett. Å være der for andre er det jeg finner hjelp i.

Jeg må holde meg sterk for henne. Prøve å spise, og ikke la meg selv forfalle. I går spiste jeg bittelitt salat med sitronpepper, og drakk sprite zero - hennes yndlingsrett og drikke. Det hele var en kamp å få i seg. Har såvidt spist på tre dager nå, og at jeg plutselig skulle spise noe jeg etter sykdommens mening har strengt forbud for, var verdt det, men vanskelig. Det er så tungt å få i seg mat og drikke. Det må jeg innrømme. Ingen forventer at det skal være lett heller. Den kvalmen og uvelheten som kjennes når slike ting skjer kan vare lenge. Litt yoghurt og melon, men ikke så mye mer. Både mamma og pappa er på hytta, og jeg føler at jeg må vise ansvar ved å spise litt. Kroppen tåler ikke så mye, og det kjenner jeg. Glemte å drikke vann på to dager, og hva skjer da? Jo, man faller om. Gang på gang. Jeg klarte heldigvis å falle om der ingen så meg, på badet og på rommet. Til opplysning så har jeg vært flink å drikke massemasse i dag da. Ikke at det betyr noe.

Hvorfor er det alltid de vakreste englene som faller først? Kan noen fortelle meg det?

Til dere som spør om navn og andre detaljer: Jeg kan desverre ikke si noe som helst av respekt for familien, og av den grunn at ikke alt er avklart ennå.

Jeg prøver å distrahere meg, slik jeg fikk beskjed om. Det var minnestund nr. 2 i går på samme skole og samme klasserom. Jeg klarte ikke å dra. I hele går og i forigårs var jeg budbringer og måtte gang på gang knuse noens hjerte ved å fortelle denne forferdelige nyheten på best mulig måte. Hvordan sier man noe slikt? Den første telefonsamtalen jeg måtte ta var kanskje den verste. Gråten sto i halsen på meg og det var umulig å få fram noe som helst. Personen i andre enden skjønte raskt hva dette handlet om, og til slutt satt vi der begge to, på hver sin side av byen, og hulkgråt i telefonen. Det er ikke lett å si noe så forferdelig høyt, og til noen andre. Stemmen skjelver, og kroppen rister av gråt, og når ordene er ferdig sagt faller man sammen i en slags gråt som aldri vil stanse. Jeg gikk rundt i rommet mitt og prøvde å holde meg på bena. I det beskjeden var fortalt falt jeg raskt sammen, og havnet foran døren med hodet mot knærne. Så ufattelig tungt.

Jeg satt oppe halve natten og snakket med folk som ville ha informasjon og som ville vise sin støtte. Det hjalp. Det er utrolig å se hvor mange som stiller opp i slike stunder. Til og med mennesker jeg såvidt har snakket med på flere år. Kondolanser og støttende ord. Jeg har så lyst å klemme alle og en hver som har stilt opp. Det er  så godt å se, og vite at det står så mange som er klare til å kjempe med meg og resten av de berørte. 

Det er så rart. Jeg skulle møte henne i går. Vi skulle på cafe sammen. Jeg og henne + kaffe= vår greie. Hun var alltid å se med en av de fargerike kaffekoppene "to go" i hånden. Og salaten med sitronpepper i veska. Halve salaten med krydder, og halve uten. En halvdel til henne, og en halvdel til meg. Oppgaven min var å ta med varme gensere til oss, og pakke vannmelon i skiver. Det var alltid slik. Herregud som jeg savner henne.

Det blir mye snakk om denne hendelsen, og det er jeg fullstendig klar over. Sannheten er vel at jeg ikke klarer å tenke på noe annet. Maten har gått rett vest, og jeg kunne ikke ha brydd meg mindre. Ikke har jeg dusjet, og de samme klærne sitter som støpt på meg. Jeg bryr meg ikke. Sorgprosesser er lange, tunge og krever store deler energi. Jeg er fortsatt i sjokkfasen. Jeg klarer ikke å tro på det. Bare noen nevner navnet eller hendelsen kommer tårene for fullt igjen, og fosterstillingen inntas. Det er så forferdelig tungt å miste sin beste venninne. Spesielt på denne måten. Jeg får høre at jeg må komme meg over det og at jeg må komme styrket ut av det. Men er det virkelig så lett? Nei. Det er så rart hvordan disse minnene dukker opp og riper opp sårene gang på gang. Og si meg, hvordan kan noen forvente at jeg skal smile og være tilbake til "normalen" etter bare 3 døgn? Det går ikke, og det oppsto derfor en krangel i går med foreldrene mine. 

De skjønner at det er vanskelig, men de klarer ikke å akseptere reaksjonsmønsteret mitt. Jeg skyver alle unna og svarer kvast og... sårende. Det er ikke meningen, og jeg vil ikke såre noen. Dette bare skjer av seg selv. Jeg ba om å få være alene, men jeg fikk det ikke. "Vi kan ikke bare gå å late som om dette ikke har skjedd...". Nei, sa jeg, men alikevel så vil jeg bare være alene om dette. Støtte og de fantastiske menneskene som viser at de bryr seg er nok. Jeg trenger ikke å snakke, iallefall ikke nå. Det er for tidlig, og kjenner jeg meg selv rett kommer jeg nok aldri til å snakke om det heller. 

Etter krangelen, hvor det ble konstantert at jeg var som en trassig 3-åring, bare verre - kom pappa hjem med roser til meg. For å sette sammen med bildet av henne, og for å tenne flere lys. Jeg er så heldig, og takknemlig.

Tiden i etterkant er så forferdelig tung. Jeg begynte på sekundet å gråte helt hysterisk og kunne ikke tro at det var sant det jeg fikk høre i det sjokkbeskjeden ble fortalt. Vi var heldigvis to i klassen som kjente henne, og vi fikk vårt eget rom å være på så lenge vi ville. Jeg hadde nettopp kommet tilbake til skolen etter kjøretimene mine, og ante fred og ingen fare. Flagget som sto på halv stang hadde jeg ikke lagt merke til. Jeg hadde sprunget tilbake til skolen etter timene fordi det var en stor prøve i dag. Ikke viste jeg at hele dagen skulle rakne. Ikke før jeg fikk det fortalt. 

Hva gjør man når man mottar en slik beskjed? Min beste venninne, død. Så utrolig mange spørsmål som dukker opp, og som ikke kan besvares. Jeg vet hvorfor, men ikke hvordan. Hadde hun det vondt? Har hun det fortsatt vondt? Hva utløste dette akkurat denne dagen? Hva var det siste hun tenkte på? Hvilke minner sitter hun igjen med? Er det noe som kunne vært unngått? Kunne vi ha gjort noe mer enn det vi gjorde for henne? Så, så mange store spørsmål. Og det er så vondt å sitte igjen å tenke alle alternativene som kunne vært besvart på disse spørsmålene. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, men det er helt umulig å unngå. Jeg får fysisk vondt og jeg kjenner at magen vrir seg i det jeg tenker på at jeg burde ha vært der. 

Etter en times tid på vårt eget rom med læreren tilstede, fikk vi valget om å enten gå tilbake til klassen, eller å bli med bort til naboskolen (hvor hun gikk) og være sammen med klassen hennes og skrive i kondolanseboken. Vi ble med. Jeg kjente heldigvis noen i klassen hennes, og klemmen fra hennes nærmeste venninne gjorde så utrolig vondt, og samtidlig godt. Kropper som ristet av hulkgråt. En ustanselig gråt som får tankene til å gå helt i svime. Fram og tilbake, fram og tilbake. Bilder som dukker opp i hodet mitt. Fra minnene, både de gode og de vonde. Jeg husker smilet hennes så godt. Hvor tullete vi var, og hvordan vi en gang skremte bort en ny pasient av den grunn at vi ikke klarte å stoppe latteren. Ordet "galehus" fikk plutselig mening, selv om jeg forakter det ordet av hele mitt hjerte. 

Vi gikk inn i klasserommet deres og sto foran bordet hvor et bilde av henne og mange lys var plassert. Nå kom tårene for fult. Hendelsen hadde akkurat fått et ansikt. Det var sant, det var virkelig ikke en syk spøk. I kondolanseboken var det skrevet de mest fantastiske ord og minner, og jeg måtte selvfølgelig skrive noe jeg også. Men hva skulle jeg skrive? Det hadde ikke sunket inn enda at hun faktisk var borte for oss, for alltid. Jeg klarte ikke å velge ut et minne, av den grunn at det er så mange. Det endte opp med å stå "Jeg er så ufattelig glad i deg. Hvil i fred jenta mi" . Mer enn det fikk jeg ikke ut. Det får vente til begravelsen. 

Jeg kom til å tenke på foreldrene hennes. De som har stått med henne i tykt og tynt, og broren hennes, som alltid hjalp henne. Hvilken sorg de må føle. Jeg kan bare se for meg faren hennes sitt ansikt. Han som alltid ga henne et kyss i panna og fikk henne til å føle seg verdsatt. Det er så tungt. Og slike ting er umulig å glemme.

Etter besøket på naboskolen gikk vi tilbake til skolen vår, og venninna mi ville inn i timen igjen, mens jeg ble med læreren opp til et annet rom. Hun skulle skrive ut skolebildet hennes til meg. Det siste som ble tatt av henne. Jeg ringte pappa og spurte om han kunne hente meg, og forklarte vagt det som hadde skjedd. Både mamma og pappa kjenner henne, og de hadde ikke peiling på hva de skulle si. Ord kan ikke beskrive hvordan dette er, og jeg synes det har vært så mange som har forlatt oss den siste tiden. Over hele landet. Jeg er mer den typen som ikke klarer å si noe og som bare gråter og gråter helt til jeg blir lammet av en slags stillhet. Gråten stopper opp og jeg klarer ikke å tenke rett. Kroppen stopper opp, og man gir på en måte faen i alt som skjer rundt en. Hva så om man gråter hysterisk alene i en av gangene på skolen? Hva så om man ikke svarer på spørsmål som kommer rundt en?

Etter jeg kom hjem begynte de virkelige påkjenningene. Folk er nyssgjerrige og spør, og jeg kommer på at jeg faktisk må kontakte x antall mennesker som trenger å vite hva som har skjedd. Både folk fra innsiden av psykiatrien, og andre venner som jeg vet at hadde et nært eller fjernt forhold til henne. At jeg noensinne måtte gi en slik beskjed videre hadde jeg ikke tenkt meg. Meldingene ramlet inn, både på facebook, blogg og mobilen. Samtidig ringte telefonen i ett sett, og jeg måtte gang på gang rippe opp i sårene, og i tillegg såre andre ved å gi beskjeden og forklare vagt rundt det. Jeg følte at det var viktig at jeg ikke sa for mye. Mennesker i sjokktilstand får kun med seg det de vil høre, og det er ofte i ettertid at det er behov for informasjon. Informasjon jeg ikke har. 

Jeg vet ikke hvordan jeg kan beskrive noe så trist. Jeg lette gjennom gamle bursdagskort, og jeg fant mitt siste kort fra henne. Det jeg fikk til syttenårsdagen min. "Du fortjener kun det beste jenta mi, lev livet ditt". Var det siste som sto på kortet. Jeg satt bildet av henne over kortet, og har nå rammet det inn på nattbordet mitt. Med blomster i bakgrunnen. Det er nesten det eneste jeg kan gjøre nå. Det eneste jeg har å holde fast i. Sett bort i fra alle gavene fra henne, snille snille jenta. Vi deler samme syn på sko jeg og henne, og jeg husker hun en gang sa "dagen jeg dør. gammel og skrøpelig, lover jeg å donere skoene mine til deg, haha". Godjenta. Jeg har sett henne på det verste og på det beste, og de minnene vi deler kan jeg leve lenge på.

Helt ufattelig.

Nok en vakker skapning har forlatt oss. Jeg kan ikke tro det. Det virker så uvirkelig. Jenta som var der for meg fra dag 1 under innleggelsen min og dagene gjennom, tross sin egen smerte. Jenta med et hjerte av gull og med en latter som gledet hele verden. Etter utallige forsøk på å ende livet, gikk ønsket ditt i oppfyllelse. Beskjeden kom likevel som et sjokk. For under to uker siden fylte du 19 år, og for en uke siden møtte jeg deg helt tilfeldig på vei hjem. Smilet var på og latteren gikk i ett. "Vi må ta oss en tur på café neste fredag!" sa du. Fredagen er i morgen, og vi rakk det aldri. 

Tårene bare renner og renner, jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal si. Jeg har vært forberedt på at dette kunne skje over lang tid, men at det skulle skje nå hadde jeg ingen anelse om. Dette er så uvirkelig. Hun var jenta som alltid stilte opp, og som fikk meg gjennom dagene på akuttposten. Vi to, sammen. Jeg husker de gangene vi lo i flere timer, selv av den miste ting. Hvordan du lærte meg rummy, spillet vårt. Tidsfordriveren. Alle de gangene vi begge fikk lov til å dra utenfor husets vegger i bilen. Kaffebesøkene våre, og den sære kosten vår. Jeg husker da du snek deg inn på rommet mitt for å gi meg tyggis sent på kveld. Da jeg bakte bursdagskake til deg, og hvordan hele ansiktet ditt lyste opp. Det er så mye jeg husker, og med så mange minner, sitter det utrolig dypt å si farvel til jenta jeg var så utrolig glad i. Ordrett, det siste du sa var "skjer dæ på fredag snuppa, glad i dæ". Og det sitter som støpt i meg i det jeg skriver dette. 

Døden var eneste utvei for en flere års kamp mot deg selv. Kommer til å savne deg helt forferdelig vakre jenta mi ♥ Hvil i fred

 
Trenger alenetid. Jeg vil ikke snakke, men enkelte forstår det ikke. Masingen pågår i evigheter, og det går meg bare på nervene. Jeg vil ikke åpne munnen, jeg vil ikke åpne meg, jeg vil bare være i fred. Jeg trenger å tenke over mye, og med alle disse distraksjonene blir det aldri tid til det. Jeg kommer halvveis i tankeveien, også kommer noe å setter en stopper for det. Nå er det nok, jeg sier ikke at jeg ikke vil snakke fordi jeg vil at folk skal ta mer kontakt, jeg sier det fordi jeg oppriktig mener det - og trenger det. Jeg har så lyst til å ikke ha noe å forholde meg til. Ingen skole, ingen å møte, ingen å snakke med. Helt ærlig. Jeg vet hvor sært det høres ut, og hvor lite sannsynlig det er, men jeg bare... jeg vil være alene.

På den andre siden har jeg dager hvor jeg virkelig vil leve. Hvor det frister med både roadtrip, hyttekos og sene sommerkvelder. Jeg tror på en måte at jeg har innfunnet meg med at tilværelsen er slik den er, og at jeg ikke kan endre den til det bedre, og til slik jeg vil. Jeg vet at jeg tar feil, men tankegangen sier noe helt annet. Det er som å ha to valg, et godt og et dårlig. Man velger det dårligste fordi man føler at man ikke fortjener mer, og fordi det kanskje er den letteste veien ut av alt. Å være sosial er et stort problem hos meg for eksempel. Jeg har ikke venner som jeg kan møte på fritiden og som igjen omgås en typisk "vennekrets". Det er et skille mellom gode venner jeg møter av og til, men alikevel snakker tritt og ofte med - og de vennene jeg omgås på skolen/tidligere skolegang og som jeg så og si aldri møter på fritiden.

Jeg er så redd for tiden framover nå, at jeg velger heller å ta den lette veien ut: å rømme. Å late som det ikke bryr meg, og at dette er noe jeg selv vil. 1. mai, 16. mai, 17. mai, og 26. mai (bursdagen min). Det er alle dager hvor det forventes at man skal ha planer. Det forventes av meg at jeg skal glede meg som hvilken som helst 17 åring, og ha planer meg gode venner. Det har jeg ikke. Ingen av dagene. Jeg har sagt at jeg skal sitte hjemme til de som spør. Jeg sier det med latter og et snev av ironi og sarkasme. Det er ikke ironisk. Det er fakta. Jeg skal sitte hjemme. På rommet, alene. Maten og meg. 

Jeg orker ikke dette mer.

Nederlag. Selvforakt. Jeg klarte ikke å komme meg på skolen i dag, altså engelsk eksamen... I går kveld følte jeg meg helt forferdelig, og så virkelig ikke tegn til noe bedring i forhold til å bli friskere. Kroppen verker som bare fy, hodet likeså. Det er vanskelig å sette ord på nøyaktig hvordan det føles, men et ord; influensa. 

Jeg sendte heldigvis en mail til engelsklæreren i gårnatt, og sa ting slik det var. At jeg desverre var blitt syk, og at jeg lurte på om det gikk an å ta igjen senere eller om jeg nå strøk i faget. Fikk svar tidlig på morgenkvisten i dag, og han nevnte at det var mulig å ta den igjen på tampen av skoleåret. Takk og lov, jeg er reddet! Det var en enorm lettelse å høre, ettersom jeg hadde innstilt meg på å ta igjen faget neste år. Til tross for dette er det et stort nederlag at jeg ikke klarte å komme meg dit i dag. Jeg mener, hvorfor i helsikke kan jeg ikke bare ta smertestillende og febernedsettende? Er det SÅ vanskelig? Å svelge ned tabletter gjør jeg jo likevel hver dag, men det er akkurat den her type tablett jeg bare ikke får ned. Angsten for hva som er inni den, og hva den kan gjøre med kroppen min. Det at den demper smerter som egentlig er der, men som likevel ikke kjennes når de først er tatt - jeg liker det ikke. Enten så har man smerter, eller så har man ikke. Jeg har det, og da tenker jeg at det er vel slik det skal være, og aksepterer at det er slik. Alle opplever smertehelvette fra tid til annen, og det er ikke farlig i den forstand. Nattesøvnen blir utelatt, men det er ikke noe problem.

Så nå da, når jeg faktisk ikke kom meg på skolen, må jeg gjøre en større innsats på alle andre områder. Tankegangen min er litt skrudd, det er jeg fullstendig klar over. Kompenseringen og at jeg hele tiden skal veie opp for det som går tapt. Det er min måte å gjøre ting på. Alt skal være så bra, og det skal være så rett. Jeg skjønner ikke at jeg orker, ærlig talt. Meg i et nøtteskall. 

Ettersom jeg var sengeliggende i går ble det mye tid til overs. Jeg nekter jo å ta paracet og andre smertestillende midler, så da er det veldig vanskelig å slappe av eller sove som man egentlig gjør/vil når man er syk. Dette førte altså til at jeg måtte bruke tiden på noe annet. Alt for å få tankene over på noe annet enn smerten. Valget sto mellom lekser og film, så det ble en 50/50 deling. Jeg husket på at jeg hadde lagret et dokument med filmer jeg alltid har ville sett, og som jeg har lovt meg selv å se når jeg har tid. 5 filmer ble sett, og det slår meg først etter de er ferdige - at de alle har samme budskap og tema. Selvmord, depresjon, spiseforstyrrelser, og generelt dystre og hjerteskjærende historier. Liv som går tapt, liv som endes av eget valg, og lar de nærmeste stå igjen med tusen spørsmål. Tiden i etterkant og hvordan kampen mot verden fortsetter i det uendelige. Slike ting fasinerer meg. Det mørke og mystiske. Øyne som sier mer enn tusen ord, men med et kroppspråk som ikke viser en eneste følelse. Tomheten og ensomheten som gradvis skimter gjennom. Hvorfor det er sånn vet jeg altså ikke, men jeg har vel et øye for psykisk helse og alt i den retningen.

Noen filmer ble det iallefall, og til slutt innså jeg at det kanskje var på tide å se mer av filmer som ikke omhandler tema psykisk helse og diagnoser.

• Girl, interrupted
• Prozac Nation
• Cyberbully
• It's kind of a funny story
• Veronika decides to die
• For the love of Nancy
• A secret between friends
• Melancholia
• Helen

1. Bilde: Fra filmen "Cyberbully". 2. Bilde: Fra filmen Prozac Nation

Ect. Det er så mange bra filmer om de ulike temaene og diagnosene innen psykiatri. Jeg lar meg bli revet med av slike filmer, og noen ganger knyttes jeg kanskje litt for sterkt til historiene. Noe som igjen ikke er så veldig positivt, på grunn av det faktumet at de trigger og får tankene inn i nye spor. Kanskje verre spor, og mer drastiske. Da gjelder det å avslutte det hele med å være realistisk. For eksempel i går, avsluttet hele "maratonet" mitt med å se Hangover på TvNorge. Det fikk tankene bort iallefall!

Har du noen filmer å anbefale? Trenger underholdning her i sykesenga, hehe. 

Jeg har kjent meg veldig redusert i forhold til det fysiske denne uken, og i dag kom grunnen så klart. Jeg har blitt syk. Feber, halsbetennesle og hovne mandler, hodepine fra helvette og redusert allmenntilstand. Jeg kjenner meg med andre ord ganske "død". Var faktisk ute i går på besøk til noen, og jeg er kjempestolt av det! Herregud det er så sjeldent, og der krever så sinnsykt mye av meg å røre meg ut i det ukjente og utrygge. Jeg gjennomførte, og kom hjem to-tiden i natt. Hurra for meg, om jeg kan si det slik uten at det høres ut som jeg vant OL eller noe? Ja. 

Så hvordan feirer vi denne milepælen? Jo, melonsesongen er i gang, og jeg er allerede hekta på nytt igjen. Min kjære, kjære melon, i've missed you! I tillegg er det også det eneste i likhet med yoghurt som er mulig for meg å svelge for øyeblikket, og det passer meg perfekt. På mandag er det engelsk tentamen/prøve- eksamen, og kanskje jeg nå får litt tid til å sette meg inn i det også. 

Jeg må bare si en ting til, og det er tusen takk til alle dere som viser at dere bryr dere på ulike måter. Senest i gårkveld, faktisk i 3 tiden i natt, kom det en ny mail inn i innboksen, og jeg kunne ikke blitt mer rørt og glad. Herregud så fine mennesker kan være noen ganger! Tusen takk, jeg bryr meg jeg også. 

(Har heller ikke orket å ta nye bilder, kremt...)

Sinnstilstanden min. Jeg klarer ikke å la være å bekymre meg selv over hvordan reageringsmønsteret mitt er, og hvordan jeg svinger så enormt. I det ene sekundet er jeg overaskende glad og lettsindig, mens i det andre føler jeg et stort hat, og en irritasjon over det meste. Det kan være snakk om kun minutt mellom disse to kontrastene. På skolen for eksempel, det er flere dager jeg starter med godt humør og har en god innstilling til dagen. Dette kan endres ved at jeg tror jeg oppfatter et stygt blikk i gangene, eller at jeg føler meg misforstått av lærere eller elever. Da går resten av dagen med til å grave meg ned i akkurat dette. Om det handler om blikk/kommentarer, vil tankene være sirka slik: Hva sa de/han/hun? Er det noe galt med meg? Hva har jeg gjort? Jeg er for stor, jeg må gjøre noe, jeg må ... (legger planer). Og tar meg selv i å tenke alle disse drastiske tankene om at jeg skal vise de, og jeg skal være bedre, jeg skal bli tynnere igjen, jeg skal gjøre ditt og datt. Men NEI, jeg skal ikke det. Jeg kan ikke det rettere sagt. Det er så komplisert å skrive dette, fordi jeg vet ikke riktig hvordan det skal formuleres slik at det er forståelig å lese, men kort sagt: jeg er som ild og regn om hverandre, og kontrastene blir stadig større.

Jeg har fått snakket med kontaktlæreren min i dag. Kort, men effektivt. Jeg har blitt godt kjent med henne ettersom jeg også hadde henne i fjor, og hun kjenner dermed også til tilstandene mine. Fraværet mitt på skolen er minimalt, men også veldig stort. Jeg har på en måte en "særskilt" eller spesial avtale med henne og skolen, som går på det at hver gang jeg er borte i forbindelse med lege/psykolog og andre møter, så får jeg gyldig fravær som ikke kommer til å stå på vitnemålet mitt. Takk og lov for denne avtalen. Hun stoler på meg, og fjerner fravær uten at jeg trenger å si ifra en gang. Jeg sa til  henne at den nye psykologen min gjerne ville ha meg inn hver uke, og at jeg var bekymret for at jeg derfor skulle miste mye viktig skole. Jeg la også til at jeg hadde sagt at jeg gjerne heller ville dit hver andre uke, slik at jeg kunne veksle mellom kjøretime-uker, og psykolg/lege- uker. Jeg ble så glad over svaret hennes! Hun sa nemlig, "Vet du? Dette bestemmer du helt selv. Jeg vet med deg at du kommer til å jobbe med fagene du går glipp av hjemme, og jeg er helt sikker på at du hadde klart skoleåret selv ved å ikke være tilstede i en eneste time". Er det rart jeg er glad i henne? Makan til god lærer skal du lete lenge etter.

Men ja,  det ble altså en avsporing igjen... beklager det. Jeg er så forvirret over mine egne tanker og følelser. Jeg vet på en måte ikke hva som er normalt og "rett" om jeg kan si det slik. Det er dog noen ting jeg vet at ikke er normalt, og dette gjelder reaksjonene mine i forhold til karakterer og vurderinger i fag. I hele fjor hadde jeg én firer (sett bort i fra matte...), og jeg husker at det var like før jeg grav meg ned av skam etter jeg mottok den karakteren. Slik er det i år også. En firer er ikke "nok" for meg. Det er dette med at jeg hele tiden må prestere bedre enn tidligere, og jeg takler ikke engang å tenke på hvordan det blir neste skoleår nå. Finpussingen på alt blir bare verre og verre, og jeg blir strengere med meg selv. Kravene blir stadig høyere, og jeg bare klikker mentalt på meg selv snart. Eller, det har jeg vel forsåvidt gjort for lenge siden om jeg tenker meg om. Selvskading på høyt nivå å tenke slik som jeg gjør. 

Iallefall, god helg fine mennesker! Ordene deres betyr så utrolig mye, og jeg finner stor støtte og hjelp i alt det dere kommer med. Tusen hjertelig takk! Jeg kommer nok til å være en del fraværende framover, grunnet tentamener, eksamener og andre store ting jeg trenger å være med på - så ja, da har jeg sagt ifra. 

Jeg har tatt avstand fra å skrive de siste to døgnene, og det har sin grunn. For det første er det ikke så mye nytt å si, annet enn de svært nære og negative tingene som jeg helst ser at ikke kommer på trykk her inne. Og den andre grunnen er at jeg prøver å fokusere på skolen og å øve til teoriprøven. Det har vært så mange avstikkere og ting som har gjort til at alt bare har gått rett vest med leksene og prøver og alt den siste tiden, og det liker jeg ikke. Derfor setter jeg av mer tid til det. Til tross for at jeg har jobbet konstant i to år nå, vil det likevel se dårlig ut på karakterarket om jeg slutter å jobbe like bra nå. I tillegg synes jeg det er alt (ALT) for mye snakk om skole på bloggen min, og det har jo sin naturlige forklaring det også; det er det eneste jeg gjør...

Jeg må rett og slett bare gjøre mitt aller beste hele tiden, og det er utrolig slitsomt om jeg så skal si det ærlig. Jeg går rundt med tidenes poser under øynene, og jeg følger ikke med i det hele tatt. Ting går fordi meg, og jeg hører ikke det andre sier. Det går liksom litt rett gjennom. Det som blir sagt og hørt. Jeg får det ikke med meg. Smiler litt og prøver å si noe som kan passe inn i sammenheng, men ærlig talt er det som å snakke til en vegg. 

Sukk, enough syting! Det er sol, og det gjør ting litt bedre. 

Vi hadde prøve i dag, i naturfag rettere sagt. Mobile energikilder som tema, og det er absolutt ikke mitt område akkurat. Prøven gikk til helvette, og jeg kjente at sinnet overmannet meg så sinnsykt at jeg bare måtte få det ut på en eller annen måte. Trening ble løsningen, og jeg dro straks etter jeg var ferdig med å skrive. Og la meg nå si, man trener sinnsykt bra når man er sint! For en uventet energi som viste seg! Ville ikke stanse, men vet at om jeg holder på lengre enn det som er "godtatt", vil det bare bli verre og verre etter hver treningsøkt. Plutselig er man oppe i 3 timer trening isteden for 2 osv. Jeg bestemte meg likevel for å gå hjem (typ 30 min rask gange), og med sekken på ryggen ble det litt motstand også. Gledefølelse etter alle disse endorfinene! Sinnet ga litt slipp, og jeg får heller bare håpe på at karakteren ikke blir så ille som jeg tror. 

Besøk Weheartit brukeren min her forresten! Jaja, "gammeldags", men likevel, det er så mye styr med Tumblr synes jeg, så det orker jeg ikke rett og slett.

Sniktitt på det "nye" håret mitt på bilde forresten. Har ikke hatt humør til å løfte kameraet på en god stund nå, så det kommer vel mer etterhvert når jeg finner igjen motivasjonen. Håret er veldig lyst nå! Minner meg om sommer og strand, og det kjennes forferdelig godt. Elsker håret om sommeren etter en lang dag på stranden!

Men ja... nok om hår. Timen på DPS gikk over all forventning! Psykologen jeg fikk var kjempekoselig og virket opprinnelig interessert i jobben sin og meg. Jeg ble veldig glad for å høre om det tilbudet hun mente de kunne gi meg, og jeg setter enormt pris på hvordan hun gikk fram med spørsmål og det hele. Dette var tross alt første utredningstime, og det gjenstår fortsatt mange på det området. Hun mente at det kom til å ta rundt en måned før det var på tide å diskutere videre behandling hos meg i timet sitt. Høres ut som et veldig bra opplegg synes jeg! Men så må jeg jo også ta i betraktning at jeg også har syntes det før med de andre behandlerne, og der har det vist seg å ikke fungere i det hele tatt. Jeg er iallefall innstilt på å få en ny og bedre start her. Jeg fikk bekreftet en veldig god ting også faktisk! Og det er det at hun helt i starten sa ifra om at hun ikke hadd lest noe som helst om meg, og at hun heller ville gå ut i fra det jeg forteller henne, og heller lese seg opp om hun ikke fikk noe ut av meg. Flott, sa jeg. Jeg snakker jo ikke så mye, for å si det enkelt, men jeg SKAL være ærlig. Jeg er bestemt på det nå altså. Hun trodde faktisk at jeg var 19 år, så da måtte jeg bare le.

"Kan du komme en gang i uken?", spurte hun etterhvert. Og det er her jeg får et dilemma. Jeg har på en måte en "fulltidsjobb" i forhold til skole, og jeg vil unødig gå glipp av noe som helt (foruten om matte...) Vi ble enige om at jeg da iallefall måtte skippe over noen timer annenhver uke, helst hver. For meg er det jo egentlig ikke noe problem i det hele tatt å dra dit, ettersom jeg bor 2 min unna bokstavelig talt. Jeg har jo så lyst til å ha tid til behandling OG skole på samme tid, men det virker nesten umulig, og det kjennes ut som jeg må velge mellom de to. På grunn av det, valgte jeg å bli hjemme etter timen i dag. Så altså, jeg dro til byen i morgest for kjøretimene mine, og dro tilbake til DPS klokken 10, og deretter hjem. Ikke at jeg sitter på latsiden heller da kan man si. Her skrives det om hjerte- og karsykdommer som bare det, og jeg er bittelitt stolt over å ha klart å skippe hele skoledagen til fordel for å kjenne på signalene fra kroppen!

Første time på DPS i morgen, trenger jeg å si mer? Nerver, kaos i hodet mitt. Være ærlig og få hjelp, eller skjule sannheten og slippe unna tett oppfølging? Det burde ikke vært et dilemma, jeg vet. Prøver mitt absolutt beste å psyke meg opp til i morgen nå, og jeg kjenner at jeg gruer meg så forferdelig at jeg føler meg handlingslammet. Får ikke til å slappe av. De siste nettene har vært helt på jordet. Søvn, hva er det? Jeg har for det meste ligget våken i senga og stirret apatisk i taket eller ut vinduet. I kulda, i mørket, bare helt fraværende. Om dagene derimot, går det helt fint. Så lenge det er lyst og sol ute går alt bedre. Jeg prøver å bruke tiden min fornuftig, men det er jammen ikke lett. I natt for eksempel, så hadde den ene søsteren min besøk til langt på natt, og når de dro ut, fant jeg ut at jeg like så gjerne kunne rydde og vaske opp alt i huset. Ikke et støvkorn var igjen, og klokken nærmet seg fire før jeg omsider gikk tilbake til senga. Jeg sovnet vel i 6 tiden, og våknet halv 10. Det verste er kanskje det at jeg ikke kjenner at jeg er trøtt, fordi denne følelsen er så "normal" for meg. Trøtt/sliten eller ei, det er det samme. Kroppen forteller meg ikke at jeg trenger hvile før jeg setter meg ned og senker skuldrene, noe som vil si aldri. Det er først når jeg setter meg på skolebenken hver mandag at jeg kjenner at jeg ikke har krefter nok til å fullføre dagen slik jeg vil. Presset fra alle kanter om å strekke til, komme hit og dit, skrive det og det, lese og forberede neste dag. Det er så mye å fokusere på. Når kan jeg fokusere på meg selv? 

Det er ikke bare å legge fra seg skolearbeidet skal jeg si dere. Vi får hele tiden høre at det er nå det er "siste innspurt" til skoleslutt, og at det er NÅ vi virkelig må fokusere. Har jeg ikke fokusert nok nå? Karakterene har vært så og si urørlige både vg1 og vg2, og jeg har ikke en eneste forsentkomming eller anmerkning for noe som helst. Alt er levert i tide og alt er gjort helhetlig. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gjennomføre resten av skoleåret. Det er bare to måneder igjen, det vet jeg, men det er nesten til å grine av. Alle de andre har gått gjennom året uten en skramme. Alt har bare gått deres vei, og de ser på tiden som er igjen som "avslappende". For, trenger vel ikke å stresse mer nå? JO! Jeg stresser som bare det. Alt jeg har å gjøre, alt jeg må gjennomføre og forberede meg til - det er så mye. Skrivedager, tentamener, tverrfaglige eksamener, andre eksamener, store innleveringer og det hele. Jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal klare dette nå. I tillegg kommer jo kjøretimer og alt so har med oppkjøring å gjøre, psykolog- og legetimer, anoreksien og alt det psykiske, og treninger. Jeg trenger fri. Virkelig, det er så mye.

Det verste er at det ikke er noe å gjøre med det heller. Jeg må bare bite sammen tennene å gjøre det jeg får beskjed om etter beste velstående. 

Første del av lørdagen har blitt tilbragt i en frisørstol til forandring! Stripet/bleket håret igjen, og det ble helt greit synes jeg. Den eneste ulempen med å gå til frisøren er å måtte sitte så utrolig lenge. Hater det! Dette førte altså til at det ble dobbelt opp med aktiviteter i dag, og jeg føler egentlig at dagen har gått forbi uten at jeg har tenkt noe særlig over det. Det er vel slik det skal være? Ikke tenke på tid, og bare gjøre det som faller seg inn? Hurra.

Jeg skulle jo egentlig ut i dag, men det blir det ikke noe av, grunnet leksegjøring og annet mas som jeg må få gjort ferdig. Kjipt, men forhåpentligvis verdt det til slutt. Det er jo verdt alt så lenge karakterene holder seg oppe. Det er det eneste jeg ber om. 

God lørdag! 

Da var man alene igjen. Akkurat slik jeg liker det. Stillhet og tid for meg selv, hvor jeg ikke trenger å forholde meg til andre mennesker på nært hold. Ja, dette høres vel grusomt ut, men jeg må være ærlig. Dermed er sannheten at jeg elsker å være alene. Ingen forstyrrelser, jeg trenger ikke å snakke høyt, jeg velger selv hva jeg vil bruke timene på, og jeg har frihet. Friheten er best. Selv om jeg så klart ikke får frihet fra sykdommen, hjelper det litt at jeg får kjenne på ansvaret for mitt eget liv. Valgene er på en måte opp til meg, og jeg prøver hele tiden å vise ansvar ved å ta de rette slik at jeg kan føle mestring og framgang. Noen ganger går det, andre ikke, men slik er det bare. 

Det er sol ute i dag, og det gjør så godt for sjelen! Har gått tre lengre turer i dag også, og treningen gikk mye lettere enn vanlig. Endelig begynner jeg å kjenne tegnet av vår. Ordentlig vår! Jeg skulle egentlig ut i burdagsfering i dag, men jeg valge å droppe det ettersom jeg skal ut i morgen også. Det er litt rart å tenke på hvordan jeg har blitt. Før ville jeg utviltsomt sagt ja til alt. Uansett hvor, når og hva. Nå derimot, er det sykdommen som setter grensene for meg. Er det for langt borte har jeg ikke krefter nok, er tiden feil i forhold til matrutinene mine fungerer det ikke, og er det noe som innebærer store folkemengder klarer jeg ikke. Dilemmaer oppstår hele tiden, og jeg prøver (virkelig PRØVER) å kontrollere og velge rett og ikke ut ifra sykdommen. Lett er det ikke, men helt ærlig så tror jeg at det kommer til å bedre seg ganske raskt nå som det blir varmere ute og ting blir mer tilgjengelig. 

Lykke!

Psykolgtimen i dag viste seg å være den siste med akkurat henne, og det var en ganske så dyster stemning. Jeg fikk nemlig vite at hun kommer til å sende et vedlegg til epikrisen min (som allerede er sendt hit og til DPS) med det hun har observert og det som har vært temaet for timene våre. Dette viste jeg ikke før nå, noe som betyr at jeg er livredd for hva hun kommer til å skrive. Jeg har sagt mer og vært mer åpen til henne på grunn av at jeg trodde hun ikke kom til å sende noe eller skrive det inn i journalen min, men det skal hun altså, og nå blir hemmeligheter avslørt. Hemmeligheter jeg helst skulle sett at bare ble hos henne og ingen andre. Hun er den eneste jeg har sagt de til, og det er frustrerende å vite at flere nå vil få vite om de. Her er det ikke snakk om hemmeligheter som er små bagateller, dette er snakk om hemmeligheter som aldri før har sett overflaten og blitt sagt høyt, og som er skjult i flere år. De kan ødelegge for hele behandlingen min, og sette alt i et helt nytt perspektiv på en måte jeg ikke har lyst til. Jeg vil ikke dette! 

Jeg spurte henne så klart om hva hun kom til å skrive, og hun sa rett ut at dette var noe hun måtte få med. For min egen del, og for at de skal ha noe å holde meg på om jeg nekter behandling etter en stund. Jeg angrer så fælt på akkurat dette. Hvorfor kunne jeg ikke bare holde kjeft slik som jeg opprinnelig gjør? Jeg tror nok den friheten jeg trodde jeg hadde hos henne var positiv på en måte, men nå i ettertid ser jeg kun håpløshet overfor dette. Hun begynte å snakke om at hun ville kontakte legen, men at hun ikke skulle gjøre det før jeg fikk ordentlig behandling hos DPS osv. Heldigvis for akkurat den. 

MEN, og dette er et stort men(!), dette har ikke ødelagt dagen min! For selv om dagen startet med regn og motløshet, var humøret helt greit og jeg ble bare gladere og gladere i det jeg så sola titte sakte frem. Av den grunn har det tilsammen blitt noen turer ute, og jeg føler meg bedre enn på lenge! I morgen starter jeg senere, eller, en halvtime iallefall, og deretter er det helg (som skal utnyttes og brukes som utfordring denne gang). Hjemme alene igjen, jentekveld hos ei venninne, og trening. Herlig!

Å våkne av solskinn, med havregrøt i munnen, og med kaffe i hånda igjen, var ren skjær glede! Overraskene at det gikk såpass bra å komme seg opp i morgest. Jeg hadde forventet meg at det kom til å bli verre å snu om døgnet igjen etter ferien, men jeg regner med jeg kommer til å kjenne det i morgen. Førstetimene er gym, og det passet ypperlig når det gjaldt å våkne til litt. Jeg trodde at det kom til å være vollyball igjen, og at jeg dermed måtte være alene på styrkerommet, men den gang ei. Denne gangen var det en skikkelig tung styrkeøkt i gymmen, og det var så utrolig herlig! De siste timene på skolen gikk vi også tur, noe som betyr at jeg har fått nok av frisk luft og sol i dag, og føler meg forrykende bra. Endorfiner gjør underverker på meg, virkelig, føler meg ti kilo lettere hver gang jeg trener. Om jeg sier dette til mamma, altså "føler meg ti kilo lettere!", så får jeg alltid "det håper jeg da virkelig ikke!" tilbake, hehe, måtte bare nevne det.

I morgen er det nest siste eller siste psykologtime hos hun jeg liker så godt, og jeg kjenner at jeg gruer meg litt. Det er nemlig ikke lenge til jeg blir kastet ut i den skumle voksenpsykiatrien. Mandag klokken 10 bærer det inne hos Nidaros DPS for første gang, og jeg er så nervøs at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har bestemt meg kun for én ting, og det er å være ærlig fra første stund denne gangen. Det er jo tross alt bare en inntaksamtale, og ikke en ordentlig time, så da er det viktig å få fakta fram på bordet. Det er jo det som sies som skal vurderes, så da må jeg vel kanskje samle mot til å være rett fram.

Nå skulle jeg vel egentlig ha dratt til IKS i dag, men jeg har rett og slett for mye å gjøre. Lekseplanen er fullpakket fram til det er sommerferie nå, og jeg merker at det skal bli sinnsykt godt å bli ferdig med året. Tenk det, to år er ferdig snart, og jeg har kun ett igjen. Deretter har jeg en fullverdig utdannelse som helsesekretær, og kan gå videre til sykepleien etterhvert. Årene går så fort, men også så sakte!

Legetimen i dag gikk veldig fint. Det var faktisk veldig koselig av en eller annen grunn. Fikk tatt vekta, blodtrykket og pulsen, og det var som det bruker å være. Ingen endring iallefall, og det er bra. I tillegg skulle jeg jo ta blodprøver for å skjekke ut stoffskiftet en gang til, ettersom det var for lavt sitt, og hun mistenkte at jeg hadde lavt stoffskite. Får vel svar iløpet av uken ettersom legen bruker å ringe så straks hun står med papirene i hånda! Dessuten er henvisningen til gastroskopi sendt nå, og det blir vel til at jeg er ferdig med det innen april er omme. Takk og lov for det. Trenger virkelig å vite hva som er galt nå, ellers går jeg på døra snart. Legen sa iallefall at hun trodde det var magesår nederst på magesekken, og at jeg fortsatt hadde magekatarr i tillegg. Det var tydeligvis derfor det gjør så fryktelig vondt, og det har jeg vel blitt vant med nå. Våkner opp med følelsen av at det brenner inni magen, og slik fortsetter det utover dagen. Au!

På vei ned til legesenteret gikk jeg innom frisøren for å bestille time faktisk! To år siden sist, så det er vel på høy tid å få gjort noe. IKKE klippe, men ja, den meterlange etterveksten må bort! Makan til grusomhet som bygger og bor i håret mitt. Jeg hadde jo opprinnelig tenkt at jeg ikke skulle farge det noe mer, og bare la det vokse ut, men det fungerer ikke når det hele tiden bare vokser i lengden. Den vanlige hårfargen slipper jo aldri til på en måte. Kremt, snakker om hår på en sykdomsblogg, velvel. Sånn kan det gå.

Inne på laboratoriet nede på legesenteret er det alltid like hyggelig. De har jo samme utdanninig som jeg får neste år, og de lærer villig bort nye ting hver gang jeg stikker innom. Må nesten le litt av oss der vi storflirer på et legekontor, hvor man stort sett kommer fordi noe er galt eller man lider av en sykdom. De tar seg god tid, og virker generelt interessert i sykdommen min og i utdanningen. Kjempehyggelig! Stort pluss å komme dit når de er så flinke og medmenneskelige. En av de som jobber der går jo faktisk på samme linje som meg, og som jeg hadde noe å gjøre med i fjor ved praksisukene mine. Tilfeldig, men veldig koselig synes jeg. 

Blablabla i dag her, men jeg har egentlig ikke så mye å si. Ting er helt ok, tror jeg. Begynner på skolen igjen i morgen, og uten søvn blir de moro å se hvordan det kommer til å gå! Gleder meg til å komme meg ut av senga tidligere enn vanlig iallefall. Små gleder er viktig for meg har jeg lagt merke til.

Savner Mai 09! Et av konfirmasjonsbildene.

Formen i går bare steg og steg for hver time, og jeg følte meg utrolig nok helt grei. Bedre enn på lenge. Midlertidlig lykke, eller noe. Det er slike dager jeg lever og puster for. De dagene det er helt ok å leve, uten at jeg legger så alt for mye merke til sykdommen. Nekter å fokusere på at det bare er midlertidlig akkurat nå, for virkelig, det er SÅ ubeskrivelig godt å ha disse dagene innimellom. Jeg savner riktignok livet mitt, altså det jeg hadde før jeg ble syk, og jeg så gjennom alle gladbildene som finnes på dataen. Motivasjon! Bare det å se litt brunfarge på kroppen fra den tiden gjør meg helt gal. Jeg har så inderlig lyst til å få oppleve det igjen! Jeg blir jo ikke brun lengre. Gulskjær over hele meg, med pigmentflekker og ødelagt hud. Ikke et pent syn med andre ord.

Og i det jeg bladde gjennom bilder som er tatt oppgjennom årene kom jeg til 2009. Det beste og verste året i hele mitt liv. Det gikk ifra et tilsynelatende perfekt liv med kjæreste, sosialliv og full timeplan (hvor jeg i det skjulte slet med oppkast og andre selvbilderelaterte ting), til å falle sammen i en gruve av kaos og fortvilelse med vektnedgang og selvødeleggelse. Jeg husker det så utrolig godt. Skillet i bildene er så ekstreme. Forskjellen fra januar 09 til desember 09, er ikke til å sammenligne engang. Det viser to ulike personer. Fra brun, smilende og glød i øynene, til blek, tomt smil og blasse øyne. Jeg må innrømme at det er veldig tungt å se bildene. Det bringer fram så utrolig mange minner, både gode og vonde. Kroppslig var jeg ikke til å kjenne igjen, og jeg klarer ikke å skjønne hvordan jeg klarte å holde ut alt styret. Eller, jeg gjør det jo for så vidt enda, men det er på en helt annen måte igjen. 

Så klarte jeg å snakke meg bort igjen ja, hehe, beklager for det! Poenget med å skrive i det hele tatt nå, var å "dokumentere" at dagen i går var en dag som var GULL verdt. Hold motivasjonen opp, og kjemp, sier jeg til meg selv. For dere, DET ER VERDT DET! Selv tunge skyer drar sin vei, ikke glem det.

Og de samme går for i dag. Herregud så mye sol og litt varmere dager kan gjøre med humøret og formen! Alt blir enklere, og jeg har allerede rukket å øvelseskjøre med pappa, gå tur, gjøre ferdig en viktig oppgave, og søke 3 jobber (takk C, for tips i går!). Senere tenkte jeg meg en tur på trening, og det blir oppladning til morgendagens legetime som står i fokus i dag. Gladdag!

Nice 2011

Dagen i dag et betydelig lettere enn i går. Takk og lov for det. Mamma og pappa hadde en prat med meg i går  nemlig. Det var nok, dette gikk ikke mer, bekymringer om at noe var galt ble sagt. Jeg fikk beroliget dem, og sa at alt var under kontroll og at det ikke var noe som var galt. Det er jo for såvidt sant også, for jeg har selv ikke peiling på hva som er galt. Hva skal jeg liksom si? Det er bare denne tunge skyen som holder meg nede. Hvorfor er en helt annen sak, for det aner jeg ikke. De kjenner meg litt for godt også, for det er alltid slik:

• Foreldre: Er det noe galt? 
• Meg: Nei sier jeg jo!
• Foreldre: Er du sikker på det?
• Meg: Ja!
• Foreldre: hadde du sagt noe om det var noe galt da? 
• Meg: Nei.
• Foreldre: Nei, det er jo nettopp det vi vet...

Jeg vil jo såklart kunne si helt ærlig at alt går bra og at ting går framover, men løgnen er så alt for stor til akkurat det. De merker humøret mitt. Hvordan jeg går i transe gjennom huset uten å åpne munnen eller vise noe tegn til "liv". Ingen mimikk, ingen følelser, ingen snakking. Jeg er der liksom bare, uten å være tilstede sånn psykisk sett. Søstrene mine hadde sagt ifra til foreldrene mine at de ble redde overfor det jeg skriver på twitter. Negative, deprimerende ord og setninger for det meste, men selv sitter jeg jo ofte å ler av det jeg skriver, selv om jeg også kan relatere stort til det. "Grunn til bekymring" fikk jeg forklart. Mamma begynte å snakke om dette med framtidige arbeidsgivere, og nevnte at det så dårlig ut for meg om jeg ble søkt opp på nettet og så videre, også med tanke på den gamle bloggen de fant. Jeg bare: jada, mamma jeg vet, men jeg vil ikke lyve heller. Det er bare slik jeg er. Negativ og forferdelig.

Halvparten er nok sant. Psykisk sett er jeg negativ og ganske tungsinnet. Følelsesløs er ikke ordet, men jammen ikke langt ifra heller. Men dette er bare når jeg er i mitt eget selskap. Ute blant folk, for eksempel på skolen, er jeg oppegående, positiv og livlig. Jeg er på en måte splittet i to på akkurat dette området. Det avhenger sånn av hvem jeg er med eller snakker med. Det gjør det jo for såvidt til alle andre også etter det jeg har fått med meg. Poenger derimot, er at hjemme er jeg en helt annerledes person enn det jeg er ute. Naturlig nok, men dette innebærer også at de hjemme ikke får se den gode siden av meg, og det er nettopp dette de reagerer på. At jeg ikke kan være mer positiv og slik jeg egentlig er. For meg går de bare ikke, fordi når jeg er hjemme har jeg friheten til å være meg selv psykisk sett, jeg trenger ikke å ta hensyn til noen andre, og dette benytter jeg meg av. Det er mitt fristed hvor jeg ikke trenger å holde maska oppe. Eller, dette gjelder vel bare når jeg er på rommet, altså 99 % av tiden min. 

Dette ble rotete, men poenget jeg ville fram til: det er litt lettere i dag, og det er jeg så glad for!

Jeg må også si tusen hjertelig takk for alle kommentarer og lignende, jeg blir så utrolig rørt og glad av de. Noen lyser rett og slett opp dagen bare ved å skrive et hjerte. Jeg skal prøve å få svart på alle! TAKK.

Jeg stirrer i veggen stort sett hele tiden. Kanskje ut vinduet om jeg orker. Jeg våkner alt for tidlig og ligger å vrir meg i flere timer før jeg omsider orker å møte dagen forran meg. Timene går med til ingenting. Små gjøremål føles ut som verdens undergang. Jeg føler ingenting, tenker ingenting, jeg er ingenting. Ikke orker jeg å bry meg engang. Det er som om verden har stoppet opp litt etter litt. Jeg går døgnvill. Timene vandrer sakte forbi, og om natten sitter jeg oppe. Jeg tenker fortsatt ikke. Jeg bare ligger der, uten å føle, uten å kjenne på noe som helst. Alt er så utrolig tomt og meningsløst. Grusomt å innrømme, men det er nå dette som er sannheten for øyeblikket. Jeg er ikke bekymret for mitt eget liv, men det virker som om andre er det. Selv har jeg bare lyst til å la være å snakke, skrive, se, alt. Jeg vil ingenting. Så nå må jeg våkne snart, for dette ser jeg virkelig ikke noe poeng i. 

Melankoli: dyp form for depresjon kjennetegnet ved tap av interesse for eller glede ved de fleste eller alle aktiviteter, og manglende evne til å kunne reagere med positive følelser selv når det skjer noe hyggelig (reaktivitetstap). Pasienten er betydelig verre om morgenen enn om kvelden, han våkner tidlig om morgenen, har langsom tale og bevegelse (psykomotorisk hemning) eller svær kroppslig uro (agitasjon), fravær av matlyst med vekttap og sterkt urimelig skyldfølelse. Ved de mest ekstreme former kan man ha massive vrangforestillinger om utilgivelige synder og fortapelse. Depresjonen ved melankoli har en annen karakter enn den fortvilelsen og nedtryktheten som oppleves etter dødsfall av nærtstående personer.

Kilde: HER